AVSLUTTNINGSFEST OG HJEMREISE

Avsluttningsmiddagen ble bra, bestilte mat til 60stk, og jeg sannelig det ble noen flere. Alltid noen som kjenner noen og da slenger de seg på. Det var et vidt spenn, to av gjestene sitter i grunnlovsforsamlingen(han ene har forresten svensk kone). Lurte veldig på om vi i Norge spiste lutefisk også. Så hadde vi de som ikke ville sitte ved bordet, de sto ute og spiste. Foretrakk og spise med fingrene. Det sier noe om de store kulturforskjellene i dette landet. Jeg hadde invitert gruppa Wasinjan til å spille folkloremusikk, og en annen gruppe til å vise tradisjonelle danser. De klarte å dra meg ut på gulvet også denne gangen. Da vi var ferdig dro studentene på byen og ble til de sene nattetimer.
Dagen etter fikk vi fart på oss for taxisjåførene fortalte at de var iagng med blokkeringer av veiene nede i byen, vi kastet oss rundt og kom avgårde i tide. Kom oss til St.Cruz via Cochabamba. Jeg fikk såvidt rukket og treffe Juana(venninne fra tiden vi bodde i Sucre) mens flyet tok på nye reisende. Ei av studentene forlot oss og dro til Lima for å møte kjæresten, og ei til Chile for å treffe sin familie der. I St.Cruz var det 31 varmegrader og fuktig. Da ble jeg helt slått ut. Dagen etter reiste vi til Buenos Aires, her var det og varmt. Måtte og ha en overnatting her, var ute på byen og spiste om kvelden og så var det tidlig avgang neste morgon. Her ble 6 stk igjen for å ha ferie, vi var da 15 som fortsatte til Norge. Jeg tok avskjed med de i København da de skulle videre til Bergen. Var godt å komme til Oslo og ikke minst å treffe Torleif igjen.

No har jeg da karantene siden jeg har oppholdt meg såpass mye på sykehus i Bolivia. Har vært å tatt MRSA-prøve og rtg. av lungene. Selv føler jeg meg veldig frisk, men må vente til jeg har fått svar på prøvene før jeg kan jobbe. Dvs at det ikke blir noe før jeg starter i ny jobb etter påske. Men det er godt å ha noen rolige dager, har ikke hatt en hel fridag siden jeg dro.
No gleder jeg meg til påske og at vi alle skal være hjemme noen dager.

Nærmer seg hjemreise

Da er vi igang med å forberede avsluttningsfesten her i Sucre. På fredag starter vi på hjemreisen. Blanda følelser hos studentene, noen gleder seg veldig til å komme hjem og andre skulle gjerne ha vært lengre.
De siste dagene har gått med til å intervjuer, da mange ikke snakker spansk blir det ganske hektisk men moro og. En år jo med seg mange ting selv og selv om en ikke går på studiet.
Sist søndag var vi i Tarabuco på karneval, det er en liten landsby ca 1 times kjøring fra Sucre visst du har en motor som orker litt. Stod i avisen at det var 5000 tilreisende denne dagen, turister og fra bygdene rundt omkring. Det var som Karl Johan på 17.mai, nesten ikke og komme frem. Ble litt for mye folk for meg, liker ikke når jeg er innesperret i et folkehav. Det vi ikke visste da vi dro var at presidenten(Evo Morales) skulle være der, lite sikkerhetsvakter så vi klarte og komme oss nesten helt inntil senen. Nesten så vi kunne ha håndhilst på han. Han stilte i Tarabucodrakten og folket var tydeligvis glad for å ha han der.
Har vært endel regn den siste tiden men no er det sol og varmt slik det skal være i Sucre på denne tiden.

LANDSBYOPPHOLD

I dag er det 1 uke til vi begynner på hjemreisen, jeg gleder meg veldig til å komme hjem igjen. Lenge å være borte fra de hjemme selv om jeg har det bra her. I gårkveld kom vi tilbake fra landsbygda. Reiste med tre jenter på onsdag morgon. Vi skulle ta en micro kl.10 men da vi kom for å kjøpe billett hadde de forandret tidene så de gikk 1 time før. For byen rundt med en lege her for å finne en buss som skulle den veien vi skulle, lyktes til slutt. Dette var en lokal buss, vi syntest vi hadde mye bagasje men det var småtteri i forhold til de andre. De kom med en stabel med egg, potetsekker, esker i alle varianter og bulter. Dette klede som alle indianere har på ryggen. Og det er heller ikke alle som vasker seg så mye som oss så det ble tyngre og tyngre luft jo lenger vi kom. Fremme i Zudañes skulle vi spørre etter pinsevennpastoren for vi skulle få bo i kirka hos han. Der ble vi møtt av fruen som tok imot oss, vi fikk et rom med tre feltsenger og en madrass, da var det igrunnen helt fullt. Vi ble servert suppe før vi gikk opp til hospitalet hvor vi skulle møte Daniel(legen som har ansvaret for chagasprogrammet). der satt vi og venta i 2 timer før han kom. Da ringte de men først skulle han dusje. Men han dukket opp tilslutt og vi ble vist rundt og snakka litt om hva vi ønsket med besøket. Det var nok ikke så godt planlagt som det vi fikk inntrykk av da vi reiste. De visste vi kom med det var alt. dageb etter skulle vi møte kl.09, av erfaring møtte vi opp 9.30 og fikk da beskjed at legen hadde reist en annen plass men kom snart. Venting igjen, prøvde så vi kunne være med sykepleieren når ho tok imot pasienter men ikke så lett da konene snakka quechua. Først en som tolka fra quechua til spansk og så skulle jeg tolke til norsk igjen. Men daniel dukket opp igjen og vi fikk intervju med han, en fra labaratoriet og en sykepleier. Jeg har blitt forkjøla for andre gang så det var litt slitsomt, nøys stort sett hele tiden men, men. Jeg foretrekker det fremfor å ha magesjau.
På ettermiddagen skulle vi møtest igjen og da var det å se hvordan de analyserte prøver, vi møtte opp en time etter avtalt men fikk igjen beskjed om å vente litt som ble vel en time. Vi smilte og var forståelig, satte oss på fortauskanten og ble beglodd og ledd av av alle som gikk forbi. Slapp inn etter hvert fikk se levende biller som de hadde funnet lenger ute på landsbygda dagen før og hvordan de tik prøve av avføringen for å teste om den var syk. Da vi avslutta dagen fanty vi ut at vi ikke hadde så mye mere og hente, og konklusjonen ble at vi prøvde å komme oss tilbake til Sucre. Microen hadde gått, bussene var fulle. Men pastoren kunne kjøre oss, vi takka ja, og var tilbake her i gårkveld. det var deilig å ta en dusj, og sjekke i speilet hvordan en såg ut og legge seg en god seng. Og ikke bli forstyrret av 7 papagøyer som skravla i ett. Største forskrekkelsen var vel da vi støtte på en svær tarantella i gata på vei til kirka der vi bodde. Vi kikka ekstra før vi la oss til å sove den kvelden. No skal jeg levere klærne jeg brukte til vask for jeg har nok fått med meg lopper.

13.Mars i Sucre

Jeg har pakket for å dra på landsbygda, både sovepose og moskitonett er med. Vi skulle reise med buss i kveld , men no fikk jeg nettopp beskjed om at det ikke blir noe av. Dit vi skulle er det blitt politisk uro, ( visst noe krangling mellom ordførere) dermed kunne det være farlig og han anbefalte ihvertfall ikke utlendinger å reise dit. No kommer en annen lege opp i kveld for å snakke om et nytt sted. (Zudañes), dermed blir det ikke å reise før i morgon og jeg som har lånt bort rommet mitt til en av guttene som var så lei av å bo på tremannsrom. Men det er vel det minste problemet.
Var deilig å komme tilbake til Sucre, mere oversiktlig og greit her.
Fortsatt syke studenter, ei fikk faktisk brystsmerter på Soløya. det fikk jeg jo vite etterpå, jeg var jo igjen i La Paz. Heldigvis er ho sykepleier og klarte og holde roen, er fin igjen av det men no er det magen. Fortsetter med skytteltrafikk mellom labaratoriet og hotellet.
Ellers er de begynt på praksisukene sine no så det blir mye tolking ved intervjuer. I går var vi på PLAN og hadde intervju med de som jobber med Chagas, er en sykdom som mange her har. Overføres ved en bille som stikker, men den må da først være smittet. Kan gå med sykdommen i mange år før den gir symptomer. For spesielt interressert kan dere lese om det på internet.
Ellers skal vi innom Leger uten grenser, Røde Kors, Sykehus, Barnehjem etc etc
Da står det igjen og se om vi reiser i morgon.

8.MARS "KVINNEDAGEN"

I dag gikk turen videre til Titicaca og Soløya, men jeg er igjen i La Paz med to som ligger på sykehus. Ei ble lagt inn på tirsdag med amøber og dehydrering, ble skrevet ut i går ettermiddag. Jeg skulle ha fri i går men det ble det ikke noe av. 8 stk hadde kasta opp og hatt diare om natta så jeg gikk i skytteltrafikk mellom hotellet og labaratoriet med "skitprøver". I gårkveld ble to nye innlagt, en med amøber og ei med høydesuke. Ho var virkelig syk, hadde begynnende lungeødem og en SAT på 86 for dere som skjønner dere på det. Ga ho surstoff på hotellet, var da blå på leppene. Heldigvis har jeg en kjempefin lege jeg samarbeider med, han er lege for Den Amerikanske ambasaden her i Bolivia. Betryggende for de tar vel ikke hva som helst. Har besøkt de syke no, en blir utskrevet i ettermiddag men ho med høydesyke blir tidligst utskrevet i morgon. Så no rusler jeg rundt i sossestrøket her i La Paz, har handlet litt til de to syke og så får jeg vel ta meg litt mat etter hvert.

POTOSI - LA PAZ

Skal prøve å skrive et resume av turen, det har vært litt av hvert. Da vi kom til Potosi var det rett opp til sølvgruvene for hilse på "El Tio", eller djevelen som han og kalles. En av studentene skal skrive om han i oppgaven sin så jeg var med og oversatte da ho hadde intervju med en fra Potosi. El Tio er sjefen i gruvene, så når de går inn dit for å jobbe må de først bruke tid foran han til å offre ellers vil ikke han gi de mineraler, eller det kan skje en ulykke. Det han vil ha er kokablader, ren sprit og sigaretter. Dette er kort fortalt. det er en figur der inne da som sitter der med sigaretter i bunnen mm. Jeg har aldri sett han da jeg ikke klarer å gå inn i gruvene, kausen hindrer meg.
Ellers traff jeg venner fra SETELA den tiden vi var i Sucre, Maria og Ivan for dere som skulle kjenne de. Denne gangen hadde jeg virkelig problemer med høyden(4000), nå jeg hadde gått opp en trapp var jeg så sliten og tungpusten at jeg måtte sette meg ned.
Måtte også der tilkalle lege, diare og oppkast.
Dagen etter starta vi på turen til Uyuni og Saltsjøen, turen skulle normalt ta 5timer. Vi kjørte på noen elendige veier, det har regna og regner mye så det er som å kjøre i potetåkeren. Skritt-telleren telte skritt så det sier litt.
Den siste elva vi skulle krysse var for står til at det lot seg gjøre, vi måtte vente på at den skulle gå ned igjen. Når det regner stiger vannstanden mye. Midt i elva sto det en buss som hadde kjørt seg fast, de hadde stått i 2timer da vi kom. Var noen israelere der som stod på en bar flekk i tåsko og en jakke som de delte mellom seg(4stk). det såg bare så kaldt ut. Etter vert prøvde vi men kjørte oss fast, kom heldigvis lett opp igjen når sjåføren fikk lagt noen steiner nedi og gravd litt. Dette er elver som er helt brune, og jorda er kjempesleip, som leire. Så gav han bunn gass og vi kom over uten uhell, tross at noen av oss gikk nesten i taket.
Da var det ganske mørkt og jeg var glad at det var siste elva.
Fremme i Uyuni handla vi litt før vi skulle kjøre til salthotellet. det er et hotell som er bygd opp av saltblokker, mye av mþblene også, golvene består av salt, akkurat som grovsalt. Det var et kjempestilig hotell med gode dyner. Var helt himmelsk og kunne legge seg. Men før det skjedde det en del. det var ikke så lett å finne hotellet, guiden hadde bett eieren stå ved veien men han mente det ikke var nødvendig da vi no kunne kjøre på pampan. Nesten som steppelandskap. Helt svart og vi kjørte etter et lys der langt fremme, og pang så sto vi fast. Bussen var ikke å rikke, kl. var ca22. Sjåføren la på sprang uten å si hvor, så vi visste ikke hvor han dro. Håpet jo at han sprang til hotellet for å hente hjelp eller så var han så redd at han stakk fra alt sammen. Etter hvert bestemte vi at vi fikk gå, jeg og ho som var syk ble igjen i bussen. Da vi sat der midt i mørket følte jeg meg langt hjemmefra. Så kom en bil langt i det fjerne og han kom mnot oss, da var det bare å håpe at det var hjelp og at ingen kom for å rane oss. Det var hotelleieren og bussjåføren. Da vi satte oss for å spise middag var kl.23.30, vi skulle vært der 5 timer før. Da alle var på hotellet reiste sjåføren tilbake for å hente bagasjen. Han hadde og prøvd å jekke opp bussen som endte med at han fikk den rett under øyet så01.30 lappa jeg han sammen. Hadde heldigvis med steristrips. Men han holdt på å besvime for meg, viste seg han ikke hadde spist på 12 timer. Han gråt til slutt stakkar. For han var det sikkert kjempeleit, tenkt å strande med en buss full av utlendinger.
Sov godt de timene jeg var i senga.
Neste dag var det ut på saltsjøen som var bare helt fantastisk. Den turen gikk veldig bra, bare en punktering.
Etter en dag der var det nattbuss til La Paz. 6 timer på samme humpevei. Ei syk med oppkast og diare. Ikke varme i bussene. Tror ikke jar har vert så kald i mitt liv, tross ullundertøy, dobbel fleesegenser og fleespledd. Turen tok 13 timer, og noen spennende kryssinger av elver i natt og. Når vi da var fremme i La Paz og jeg fikk vite at det ikke var bestilt rom for meg ga jeg nesten opp. Jeg bare såg frem til å få legge meg. Etter fem timer var det i orden, jeg fikk dusjet og lagt meg. Men får det var jeg på sykehuset med avføringsprøve til ho som er syk. har hentet den no og det viser seg at ho amøber. Skal no ringe legen og så blir det vel en tur på apoteket igjen.
Ellers skal jeg fjerne sting på han som tryna på motorsykkel.
Føler det er lenge siden jeg dro fra Sucre, opplevd mye på noen timer.
Men ellers er det bra med meg, skal legge meg tidlig i kveld og jeg tar nok en sovetablett.

2.mars

I dag skal vi forberede oss på tur. I morgon tidlig reiser vi kl.08 til Potosi som er en gruveby og der skal vi besøke sølvgruvene. Vi blir på reise til neste søndag, da er vi tilbake her i Sucre. Det har vært travle dager, studentene skal gjøre intervjuer og da det er få som kan spansk må vi være med de. Ellers begynner de å bli syke, flere med diare og noen ligger med feber i tillegg. Har levert flere avføringsprøver og i dag må jeg ringe lege. Slitsom å sitte på buss når en ikke har helt kontroll og toaletter er det ikke så mye av der vi skal no. Heller ikke på bussen.
Jeg holder meg frisk så langt, det som plager meg mest er loppestikk. Men det er til å leve med.