Halvblind og parkert i Lima

I dag skal jeg prøve å blogge litt igjen. Har hatt et langt opphold, grunnen ser dere i tittelen på innlegget. Siste dagene i oktober begynte jeg å se masse sorte prikker som danset rundt og etter et besøk hos øyenlegen fikk jeg svaret, netthinneløsning. Det er en av de tingene jeg har tenkt at det vil jeg ikke få, operasjon på øyet høres skrekkelig ut og så gjøres det i lokalbedøvelse......Men nå hadde jeg altså fått det og jeg måtte til Lima. http://www.oftalmologoscontreras.com/contreras/spanol/index.php
Ble operert 28.oktober, og siden det ble satt inn gass fikk jeg ikke reise tilbake til Arequipa på minst en måned pga av høyden. Reposo (hvile) i en uke, ikke lese eller bruke data, se litt på TV var beskjeden jeg fikk.  Skikkelig nedtur! LIMA er en by jeg har et dårlig forhold til, vi har stort sett vært her på gjennomreise eller for å ordne papirer. Torleif måtte tilbake til Arequipa etter et par dager. Så var jeg da "alene" blant 10 millioner mennesker, merkelig følelse. Men jeg har langt fra følt meg ensom, det har vært helt fantastisk med alle de som har tatt kontakt på en eller annen måte. Og jeg har fått hilsninger fra alle kanter av verden om at de ber for meg.
Og hvor heldig kan en være midt oppi det tragiske?

To dager etter operasjonen kunne jeg flytte inn i en leilighet  her i 28 de Julio i Miraflores. Den sto ledig og han som eier den var å underviste på SETELA akkurat nå, ellers bor han i Bergen. " Flaks" sa jeg, men har kommet til at det er EN som har oversikten. Bekymre dere ikke for..... Mt.6. 33-34.

Og hit har det kommet litt av hvert, som besøk, blomster, brunost, kaviar, røkt laks, knekkebrød, melkesjokolade, firkløver, norske blader, bøker, lydbøker, CDer, adventslys og adventsduk i tillegg til alt det min kjære mann har fikset for meg. Men meningen med å bli parkert her når det er så mange oppgaver som venter skjønner jeg ikke. Kanskje får jeg aldri svar på det, eller er dette svaret......

Og det har vært noen nedturer innimellom, sånn som på dagen 5 uker etter operasjonen. På vei inn i heisen skjedde det igjen, det var som en rullegardin ble trekt ned og det jeg hadde fått igjen av synet ble borte igjen. Så ble det ny operasjon og jeg så for meg 6 nye uker her, da gikk jeg i kjelleren. Men så ble det olje istedet for gass og høyden betyr ingen ting. Må ta med en av kommentarene på facebook, syns den var morsom "Olje eller gass..... det er vel uansett ikke nordsjøprodukter det er snakk om?"

Legen har sagt at jeg får reise etter kontroll den 19. da blir det HJEM TIL JUL.

Imens trøyer jeg tiden med blant annet å høre på julemusikk( NRK har en kanal som kjører julemusikk døgnet rundt) og skrive noen julekort. Sliter med å se med har god hjelp av forstørrelsesglass.

PARRILLADA:

Her er det vår i lufta og studentene har lenge snakket om at de ønsker seg en "primaveradag"(vårdag), et avbrekk i den daglige rutinen. For å komme litt vekk fra det vanlige beveget vi oss et hakk opp i terrenget, det vil si vi fikk være på tomta til Den NORSKE skolen som ligger et nivå opp fra SETELA. Parrillada betyr grill og det ble det. Det ble kjøpt inn kjøtt, poteter, mais, gulrøtter og rødbeter.  Ved siden av kjøttet ble det servert ovnsbakte poteter, kokt mais og salat av kokte gulrøtter og rødbeter. Jeg tilbød meg å være med å handle men da de skulle møtes på markedet kl.05 om  morgenen trakk jeg meg. Kanskje dårlig gjort?? Men oppgavene ble fordelt så jeg tok heller jobben med å vaske poteter.

I nabolaget er det et bakeri som tar imot oppdrag, der har de store ovner så vi kjørte potetene dit opp og fikk de bakt. 

Et oljefat delt i to fungerer som grill, og resultatet blir like godt om ikke bedre enn hjemme. Her er de utrolig flinke med sine marinader.

Så skal maten fordeles, store poteter, mais, salat og tilslutt et stort kjøttstykke på tynn tallerken i plast er ikke det letteste å håndtere når en ikke har bord. Hjelper litt på at en ikke bruker bestikk, her er hendene godt redskap

 
Apetitten var det ikke noe å si på, heller ikke humøret.  

Dagen ble avsluttet med leker

og deltagelsen var varierende

TAKK for en flott dag

FELLESSAMLING PÅ APOTE I COCHABAMBA:

I fem dager har vi vært samlet til misjonærkonferanse på ferieplassen i Bolivia, og både store og små har kost seg på Apote og utflukter.

Noen trosset det kalde vannet

Vollyballturnering

Siste ankomne på perufeltet

Marthe ved kristusfiguren, ho har praksis på DNS-Peru i fem uker

Ispause under skyggetreet

Nam-nam

Og det kan være godt med en "nap"

VENNER

Møte med venner i Bolivia:

På CLET i Sucre sammen med Agostina vår kjære hushjelp.

Her sammen med Kjell Einar Barreth i hans nye hus i Sucre.

I Cochabamba besøkte vi Roberto, Torleifs tidligere elev 

og kona Juana

 

Fins noko vakrare enn eit andlet som livet har

rissa runer i. Liner av latter, liner av smerte,

liner av kamp, liner av glede. Fins noko nærare 

enn å røra ved desse linene, og ha del i dei. 

Skulle vi ikkje meir, mykje meir, ta oss tid til å 

røra ved kvarandre. Stogga opp, la blikket kvila, 

la hender vera varsamt søkande, - la dører vera 

opne mot kvarandre. Skulle vi ikkje kjempa 

saman mot det glatte, overflatiske, tomme… 

Livet har vi no. Og kvarandre, om vi tør. 

Bente Bratlund Mæland

SETELA.

Mye av tiden min her ute brukes ved SETELA, det teologiske seminaret hvor Torleif er rektor. Det ble flyttet til Arequipa for ca 2 år siden  og ligger på samme tomt som Den Norske skolen som dere ser her.

 Einar og Ingrid Andrea gikk på skole her på 90-tallet . I dag er det tre elever, to i første og en i andre. To av de er barna til lærerparet som jobber ved skolen.

På nedre delen av tomten holder Setela til, med administrasjon- og undervisningsbygg. I andre etasje helt til venstre holder jeg til så skulle dere streife innom Arequipa så stikk innom.

 Her ser dere internatet, til venstre er det leiligheter for familier og til høyre enkeltrom med bad for enslige. I hver ende er det felleskjøkken og på takene er det muligheter for å vaske og tørke klær.

På mandag og onsdag formiddag er jeg sammen med konene til studentene, en dag er det studier eller annet tema som vi snakker om. Akkurat nå er det Yolanda som har emnet " Jeg, pastorkone - hjelp!"

Onsdagene er det håndarbeid, de har strikket, heklet, perlet og sydd. No går det i lapper "patchwork."

Ved hver samling har vi kaffe/te og noe å bite i, og vi bruker masse tid til prat.

Jenny fra Peru

Christina fra Peru

Roxana fra Peru

Sonia og Megali fra Ecuador

Noen ganger er det matlaging for hele storfamilien her på Setela. Da samles vi alle og lager mat sammen. Denne gangen var det mat fra Ecuador som sto på programmet.

Mor og datter, disse ble jeg kjent med da jeg bodde i Bolivia. Da gikk far til Kathy på Setela og nå er det hennes tur. Mor Sonia er på besøk fra Ecuador.

Grilling av kylling.

Og maten smakte !

GJENSYN MED CRUCERO

Da var dagen kommet og vi skulle ta turen til Crucero igjen. Crucero er en liten landsby i Puno fylket som ligger på 4150 m.o.h. Vi bodde der i 1987/88 og har ikke vært tilbake siden. Fredag 9.september pakket vi bilen med mat, drikke, soveposer, varmt tøy og O2 kolbe og dro spente avgårde. I dag kjører vi helt fra Arequipa og nesten frem til Crucero på asfalt, så turen tar ca 7 timer mot før 2 dager. Da vi bodde der var det først å ta fly til Juliaca og så videre neste dag på vaskebrett og det som enda verre var i regntiden. I regntiden kunne det ta opptil 10 timer, da med en til to punkteringer på veien. Min kommentar var mange ganger at jeg følte tennene rista løs, men de er der fortsatt.
Selve turen er en flott naturopplevelse:

Naturen var som den hadde vært men når det gjelder de små landsbyene hadde de vokst seg større og penere. Flere og flere hus hadde nå blitt større og oppfrisket med maling. Og en kunne  stadig se skilt med mobilabbonement og internet. Da vi bodde der var det verken strøm eller telefon.Det samme gjaldt Crucero. Dette er sånn vi husker det.

Og sånn ser det ut i dag.

Dette er plaza´n i dag.

Når alt i rundt er brunt kan det være flott med litt farger på husene.

Sånn ser helsesenteret ut i dag

og dette var det vi forlot i 1988

Det som vekte mest følelser var å komme tilbake til "tomta" der vi bodde og kirka. 

Porten var den samme ogTorleif låser seg inn........

og her er huset "vårt"

og doktorboligen

Kirka ligger på andre siden av tomta og siden vi bodde her hadde det blitt bygd skole, (barne og ungdomsskole). Lørdagen var det sangkonkurranse i kirka og elevene stilte opp.

Etter så mange år var det fantastisk å treffe igjen gamle venner:

Etter denne turen er jeg rikere på flotte opplevelser, spesielt sammen med menneskene i denne lille landsbyen langt inne i andesfjellene. De har lært meg at livet er så mye mere enn å ha masse materalistiske goder.

BARRIO DE SAN LAZARO

I dag tok vi turen til San Lázaro. Dette er den eldste bydelen i Arequipa, med typisk trange gater og de gamle husene er dekorert utvendig med geraniumer og andre blomster.

Vi vandret videre ned Calle Jerusalen

og endte opp på Manolo hvor vi spiste middag. Manolo var vårt første bekjentskap når det gjaldt restauranger her i Arequipa. For oss er det nostalgi å ta turen innom der. Samme kelner som på 80 og 90-tallet.

Og lasagnen smakte like godt i dag.